Krigen førte ikke bare med seg negative sider sett fra mediebruken. Etter krigen fikk man bedre råd til å kjøpe avis, se på kino og bruke andre medier. Et mål var å gjøre pressen tilgjengelig for alle.
I etterkrigstiden kom det nye aviser. Avisen Friheten [1] begynte å bli trykket i 1941. Da ble den ulovlig utgitt av kommunistpartiet. Etter krigen, i 1945 ble den utgitt lovlig. Det ble færre aviser, men likevel steg opplaget for aviser totalt.
Vårt Land ble først utgitt i 1945. Dette var en kristen avis som ønsket da og i dag, å forvalte kristen tro og tanke. Avisen er fortsatt aktiv i dag [2]. Grunnleggeren av Vårt Land, Ronald Fangen ønsket et alternativ til Aftenposten, «et nytt, stort dagblad i Oslo» [3] Deretter fikk han et konfidensielt brev fra Einar Kvale. De hadde et møte og de ble enige om å utgi avisen Vårt land. De samarbeidet og fikk støtte fra Tormod Vågen, Einar Kvale og Erik Ivarson. Navnet Vårt Land var ikke nytt, det var også en avis under krigen som het det. Den var illegal, men de valgte å kalle avisen det likevel. Den første avisen skulle komme ut 18.mai i følge planen, men den ble ikke gitt ut før 31.august 1945. Grunnleggeren av avisen omkom allerede i august på grunn av flystyrt. Aviseventyret til Ronald Fanget ble kortvarig.
Fra miljøet rundt Hjemmefronten kom Verdens Gang. Den første avisen ble publisert 23. juni 1945 [4]. Det var tre ansvarlige redaktører i etterkrigstiden. Christian A.R. Christensen [5] hadde stillingen fra 1945 til 1953. I 1953 var både Christian A.R. Christensen og Knut Greve ansvarlige redaktører. De hadde stillingen sammen til 1967. Christian Arthur Richardt Christensen døde i 1967. Han var venstrepolitiker, norsk pressemann og forfatter. Selv om han var tilhenger av venstre, var Verdens Gang partipolitisk uavhengig. Han ble fengslet to ganger, men fortsatte som motstandsmann etter at han var i fengsel. Når han var ansvarlig redaktør med Knut Greve var Christensen ansvarlig for lederartikkelen og det politiske stoffet. Han ga ut bøker samtidig som han arbeidet i Verdens Gang. Når Knut Greve døde i 1953 ble han erstattet av Oskar Hasselknippe. VG gikk over til tabloidformat i 1963. I 1953 sto han bak utformingen av redaktørplakaten, og Christian A.R. Christensen lagde den første utgaven av Vær varsom- plakaten i 1956. Han var redaktør fram til sin død i 1967. Før Oskar Hasselknippe [6] ble ansvarlig redaktør var han reportasjesjef og han begynte i Verdens Gang i 1945. Han var opptatt av teknologisk utvikling og han sto i spissen for endringen til tabloidformatet i 1963.
Pressebilder ble stadig viktigere og byline førte til at både journalisten og fotografen ble løftet fram. Mange aviser fikk telefonanlegg i 1950-årene, noe som førte til at avisene fikk pressebilder fra hele verden. Bilder ble stadig viktigere i avisartiklene.
Ukepressen opplevde en voldsom ekspansjon i etterkrigstiden, siden folk begynte å tjene mer en før og interessen i å lese slike blader steg særlig blant hjemmeværende husmødre. I 1953 var ukebladers totale opplag tredobbelt seg av hva det var i 1939. De stor familie bladene: Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad dominerte markedet.
I etterkrigstiden kom det også flere blader rettet mot bestemte grupper blant annet: Vi menn, Alle Kvinners Blad og Det Nye. Fagbevegelsen LO startet også et ukebladet ved navnet Aktuell der det var fokus på bildestoff som fort ble populært. Etter hvert fikk dette bladet en konkurrent da den høyreorientert organisasjonen Libertas etablerte bildebade NÅ noen år senere. På denne måten preget også politikken ukepressen.
Tegneseriene tilhører også den periodiske pressen. Tegneserier var ikke nye i markedet, men i etterkrigstiden fikk tegnerseriestriper en fremtrendene plass i aviser og i blader. Egne tegneserierhefter ble vanlige blant annet Donald Duck & co i 1948 på norske markedet. 5 år senere, altså i 1953 ble det anslått at det totale salget av tegneserieblader var rundt en kvart million eksemplarer i uken. Snart oppstod det en debatt om tegneserier kunne være skadelige for barn og dette spørsmålet ble også diskutert i stortinget.
Radio
Radiosendinger har i lang tid gitt oss både underholdning og informasjon. Lenge før TV-en ankom Norge, samlet familier seg rundt radioapparater om kvelden for litt familiehygge. Barna ville høre viser og historier i «Barnetimen», mens mor og far ville få med seg nyhetene, både lokalt og globalt. Nyhetene ble spesielt prioritert under andre verdenskrig, hvor ingen visste hva som skjedde, og det var svært få som eide en radio. De apparatene som fantes ble dratt inn under krigen, og man kunne, i verste fall, bli straffet for å holde en radio skjult. Allikevel var det mange som valgte å gjemme radioen sin, for å få med seg hva som skjedde rundt om i verden i krigsårene. De som gjorde dette, fikk ingen fordel veldig lenge. For i løpet av krigsårene ble flere radiosendinger og sendenett ødelagt i krigshandlingene, og det tok flere år etter krigen før sendenettene ble gjenoppreist. Ikke tidligere enn i 1949 kom gjenreisningen, og samtidig ble det opprettet kringkasting og kringkastingshuset i Vadsø som ble sentrum for samiske sendinger. Frem til da hadde bare omtrent halvparten av de innleverte radioapparatene blitt levert tilbake til de rettmessige eierne. Resten ble aldri utlevert.
Selv om mange ikke fikk tilbake radioapparatene de leverte inn, så hindret det dem ikke i å høre på radioen. De fleste kjøpte seg et nytt og forbedret apparat, og i 1951 var det igjen like mange radiolyttere som det engang var i 1941. Allerede i 1960 betalte over 1 million nordmenn kringkastingslisens, slik at radiosendinger nådde ut til hele befolkningen fra Marienlyst i Oslo. Ikke bare spredte nyheter seg fortere med radiosignaler over hele landet, men det samlet hele Norge. En som bodde i Finnmark kunne høre på samme foredrag som en i Oslo, og klassisk musikk, nyheter og foredrag, og generell underholdning som barneprogram og radioteater var det som ble sendt. Alle disse programmene ga en felles opplevelse til hele landets befolkning og var en betydelig kulturformidler. Det er tydelig at det fort ble sosialt å høre på radioapparatene. Utover på 50-tallet kom også overføringer fra større sportsarrangement, og dermed kunne man finne omtrent hva som helst på radioen. Det var noe for alle i familien, alt samlet på en kanal. Det var NRK som eide alle radiosendingene, og det ble hele tiden gjort noe for å forbedre signalene og sendingene. Etterhvert gikk man over til å bruke meterbølge-sendere, som er FM-sendere i 3 m-båndet.[1]
Den største «revolusjonen» for radioapparatene mellom årene 1945 og 1960 er reiseradioen. Da kom nemlig innføringen av transistorradioen. Den norske befolkningen, og andre rundt om i verdenen, kunne ta med seg en radio uansett hvor de dro. Dette gjorde til at lyttingen av radio ble mer individuell, og den sosiale delen ved radioen man hadde hatt før, forsvant mange steder. Da man før pleide å samles i stua for å høre på nyhetene, eller kjappet seg hjem fra jobben, så var det nå enklere å høre på radioen akkurat der man befant seg.
Bredden i den norske filmproduksjonen var stor. Det ble produsert mange okkupasjonsdramaer og komedier. Komediene og de nye husmorsfilmene tok gjerne utgangspunkt i bolignød eller et drabantbyliv som var preget av nye tekniske hjelpemidler som kjøleskap, støvsuger, vaskemaskin og bil. De problematiserte også kjønnsrollemønsteret, som tilsa at kvinnen skulle være husmor, og at mannen skulle tjene pengene. Nytt var de norske barnefilmene, med blant annet Ivo Caprinos dukkefilmer. Veslefrikk med fela (1952) var den første i rekken av filmatiserte folkeeventyr, mens Karius og Baktus (1955) Var basert på Thorbjørn Egners historie.
Dokumentarfilmen viste alt fra tilbakeblikk på krigen til de olympiske leker i Oslo i 1952 og andre hendelsen i samtiden. Thor Heyerdahl gjorde stor suksess med Kon-Tiki (1950), som vant Oscar for beste dokumentarfilm i 1951. Periodens store dokumentar skaper var likevel Per Høst. Hans filmer om natur og folk fra ulike deler av kloden mottok internasjonale priser. Hovedverket Same-Jakki (1957) skildret livet blant samene på finmarksvidda. Over halvparten av kinofilmene som ble vist i Norge etter krigen, kom fra USA, deriblant publikumssuksesser som tatt av vinden (1939), Singnin’ in the rain (1952) og nyutsendte Chaplin-Klassikere. Ungdom og ungdomskulturen ble for alvor synlig på film i 1950-årene, særlig gjennom skuespilleren James Dean i filmen rotløs ungdom (1955). Filmmediet var også med på å spre rocken til et bredere publikum. Da filmen Rock Around the Clock hadde premiere i Oslo i 1956, ble det bråk og arrestasjoner.
1930-tallet skulle by på både nye filmtemaer samt lydfilmens inntog. Den første helnorske lydfilmen regnes å være Den store barnedåpen fra 1931 av Tancred Ibsen. Den ble spilt inn i Norge, med norske skuespillere og basert på Oscar Braaten skuespill. Det er Tancred Ibsens debutspillefilm. Det var også laget tidligere forsøk på lydfilmer i Norge, som Den første norske lydfilm høsten 1929 og den dansk-norske samproduksjonen Eskimo fra 1930. Likevel regnes Den store barnedåpen som den første ordentlige norske lydfilmen.
Et mål i etterkrigstiden var å gjøre media tilgjengelig for alle. Det kom nye aviser og pressebilder ble stadig viktigere. De nye avisene var Friheten, Vårt Land og Verdens Gang. Selv om det var færre aviser i etterkrigstiden, steg opplaget.
Radioen spilte en stor rolle for oppbygningen av Norge i etterkrigstiden. Spekteret av radiosendingen ble stadig utvidet og var en viktig kulturformidler. Flere sendenett ble bygd og på slutten av 50-tallet kom reiseradioen.
1945 - 1960 Media i fellesskapets tjenester
Pressen i etterkrigstiden
Table of Contents
Krigen førte ikke bare med seg negative sider sett fra mediebruken. Etter krigen fikk man bedre råd til å kjøpe avis, se på kino og bruke andre medier. Et mål var å gjøre pressen tilgjengelig for alle.
I etterkrigstiden kom det nye aviser. Avisen Friheten [1] begynte å bli trykket i 1941. Da ble den ulovlig utgitt av kommunistpartiet. Etter krigen, i 1945 ble den utgitt lovlig. Det ble færre aviser, men likevel steg opplaget for aviser totalt.
Vårt Land ble først utgitt i 1945. Dette var en kristen avis som ønsket da og i dag, å forvalte kristen tro og tanke. Avisen er fortsatt aktiv i dag [2]. Grunnleggeren av Vårt Land, Ronald Fangen ønsket et alternativ til Aftenposten, «et nytt, stort dagblad i Oslo» [3] Deretter fikk han et konfidensielt brev fra Einar Kvale. De hadde et møte og de ble enige om å utgi avisen Vårt land. De samarbeidet og fikk støtte fra Tormod Vågen, Einar Kvale og Erik Ivarson. Navnet Vårt Land var ikke nytt, det var også en avis under krigen som het det. Den var illegal, men de valgte å kalle avisen det likevel. Den første avisen skulle komme ut 18.mai i følge planen, men den ble ikke gitt ut før 31.august 1945. Grunnleggeren av avisen omkom allerede i august på grunn av flystyrt. Aviseventyret til Ronald Fanget ble kortvarig.
Fra miljøet rundt Hjemmefronten kom Verdens Gang. Den første avisen ble publisert 23. juni 1945 [4]. Det var tre ansvarlige redaktører i etterkrigstiden. Christian A.R. Christensen [5] hadde stillingen fra 1945 til 1953. I 1953 var både Christian A.R. Christensen og Knut Greve ansvarlige redaktører. De hadde stillingen sammen til 1967. Christian Arthur Richardt Christensen døde i 1967. Han var venstrepolitiker, norsk pressemann og forfatter. Selv om han var tilhenger av venstre, var Verdens Gang partipolitisk uavhengig. Han ble fengslet to ganger, men fortsatte som motstandsmann etter at han var i fengsel. Når han var ansvarlig redaktør med Knut Greve var Christensen ansvarlig for lederartikkelen og det politiske stoffet. Han ga ut bøker samtidig som han arbeidet i Verdens Gang. Når Knut Greve døde i 1953 ble han erstattet av Oskar Hasselknippe. VG gikk over til tabloidformat i 1963. I 1953 sto han bak utformingen av redaktørplakaten, og Christian A.R. Christensen lagde den første utgaven av Vær varsom- plakaten i 1956. Han var redaktør fram til sin død i 1967. Før Oskar Hasselknippe [6] ble ansvarlig redaktør var han reportasjesjef og han begynte i Verdens Gang i 1945. Han var opptatt av teknologisk utvikling og han sto i spissen for endringen til tabloidformatet i 1963.
Pressebilder ble stadig viktigere og byline førte til at både journalisten og fotografen ble løftet fram. Mange aviser fikk telefonanlegg i 1950-årene, noe som førte til at avisene fikk pressebilder fra hele verden. Bilder ble stadig viktigere i avisartiklene.
[1] http://en.wikipedia.org/wiki/Friheten
[2] http://vl.kundesenter.com/om_vart_land/
[3] http://vl.kundesenter.com/om_vart_land/historien/
[4] http://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_Gang
[5] http://no.wikipedia.org/wiki/Christian_A.R._Christensen
[6] http://no.wikipedia.org/wiki/Oskar_Hasselknippe
Mediemøter 1 skrevet av Dag Asbjørnsen, Sturle Holmen, Veslemøy Kjendsli, Geir Totlad og Albertine Aaberge
Ukepresse og tegneserier
Ukepressen opplevde en voldsom ekspansjon i etterkrigstiden, siden folk begynte å tjene mer en før og interessen i å lese slike blader steg særlig blant hjemmeværende husmødre. I 1953 var ukebladers totale opplag tredobbelt seg av hva det var i 1939. De stor familie bladene: Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad dominerte markedet.I etterkrigstiden kom det også flere blader rettet mot bestemte grupper blant annet: Vi menn, Alle Kvinners Blad og Det Nye. Fagbevegelsen LO startet også et ukebladet ved navnet Aktuell der det var fokus på bildestoff som fort ble populært. Etter hvert fikk dette bladet en konkurrent da den høyreorientert organisasjonen Libertas etablerte bildebade NÅ noen år senere. På denne måten preget også politikken ukepressen.
Tegneseriene tilhører også den periodiske pressen. Tegneserier var ikke nye i markedet, men i etterkrigstiden fikk tegnerseriestriper en fremtrendene plass i aviser og i blader. Egne tegneserierhefter ble vanlige blant annet Donald Duck & co i 1948 på norske markedet. 5 år senere, altså i 1953 ble det anslått at det totale salget av tegneserieblader var rundt en kvart million eksemplarer i uken. Snart oppstod det en debatt om tegneserier kunne være skadelige for barn og dette spørsmålet ble også diskutert i stortinget.
Radio
Radiosendinger har i lang tid gitt oss både underholdning og informasjon. Lenge før TV-en ankom Norge, samlet familier seg rundt radioapparater om kvelden for litt familiehygge. Barna ville høre viser og historier i «Barnetimen», mens mor og far ville få med seg nyhetene, både lokalt og globalt. Nyhetene ble spesielt prioritert under andre verdenskrig, hvor ingen visste hva som skjedde, og det var svært få som eide en radio. De apparatene som fantes ble dratt inn under krigen, og man kunne, i verste fall, bli straffet for å holde en radio skjult. Allikevel var det mange som valgte å gjemme radioen sin, for å få med seg hva som skjedde rundt om i verden i krigsårene. De som gjorde dette, fikk ingen fordel veldig lenge. For i løpet av krigsårene ble flere radiosendinger og sendenett ødelagt i krigshandlingene, og det tok flere år etter krigen før sendenettene ble gjenoppreist. Ikke tidligere enn i 1949 kom gjenreisningen, og samtidig ble det opprettet kringkasting og kringkastingshuset i Vadsø som ble sentrum for samiske sendinger. Frem til da hadde bare omtrent halvparten av de innleverte radioapparatene blitt levert tilbake til de rettmessige eierne. Resten ble aldri utlevert.Selv om mange ikke fikk tilbake radioapparatene de leverte inn, så hindret det dem ikke i å høre på radioen. De fleste kjøpte seg et nytt og forbedret apparat, og i 1951 var det igjen like mange radiolyttere som det engang var i 1941. Allerede i 1960 betalte over 1 million nordmenn kringkastingslisens, slik at radiosendinger nådde ut til hele befolkningen fra Marienlyst i Oslo. Ikke bare spredte nyheter seg fortere med radiosignaler over hele landet, men det samlet hele Norge. En som bodde i Finnmark kunne høre på samme foredrag som en i Oslo, og klassisk musikk, nyheter og foredrag, og generell underholdning som barneprogram og radioteater var det som ble sendt. Alle disse programmene ga en felles opplevelse til hele landets befolkning og var en betydelig kulturformidler. Det er tydelig at det fort ble sosialt å høre på radioapparatene. Utover på 50-tallet kom også overføringer fra større sportsarrangement, og dermed kunne man finne omtrent hva som helst på radioen. Det var noe for alle i familien, alt samlet på en kanal. Det var NRK som eide alle radiosendingene, og det ble hele tiden gjort noe for å forbedre signalene og sendingene. Etterhvert gikk man over til å bruke meterbølge-sendere, som er FM-sendere i 3 m-båndet.[1]
Den største «revolusjonen» for radioapparatene mellom årene 1945 og 1960 er reiseradioen. Da kom nemlig innføringen av transistorradioen. Den norske befolkningen, og andre rundt om i verdenen, kunne ta med seg en radio uansett hvor de dro. Dette gjorde til at lyttingen av radio ble mer individuell, og den sosiale delen ved radioen man hadde hatt før, forsvant mange steder. Da man før pleide å samles i stua for å høre på nyhetene, eller kjappet seg hjem fra jobben, så var det nå enklere å høre på radioen akkurat der man befant seg.
[1].http://snl.no/radio/radio_som_massemedium
Norsk film - flere filmer og større bredde
Bredden i den norske filmproduksjonen var stor. Det ble produsert mange okkupasjonsdramaer og komedier. Komediene og de nye husmorsfilmene tok gjerne utgangspunkt i bolignød eller et drabantbyliv som var preget av nye tekniske hjelpemidler som kjøleskap, støvsuger, vaskemaskin og bil. De problematiserte også kjønnsrollemønsteret, som tilsa at kvinnen skulle være husmor, og at mannen skulle tjene pengene. Nytt var de norske barnefilmene, med blant annet Ivo Caprinos dukkefilmer. Veslefrikk med fela (1952) var den første i rekken av filmatiserte folkeeventyr, mens Karius og Baktus (1955) Var basert på Thorbjørn Egners historie.Dokumentarfilmen viste alt fra tilbakeblikk på krigen til de olympiske leker i Oslo i 1952 og andre hendelsen i samtiden. Thor Heyerdahl gjorde stor suksess med Kon-Tiki (1950), som vant Oscar for beste dokumentarfilm i 1951. Periodens store dokumentar skaper var likevel Per Høst. Hans filmer om natur og folk fra ulike deler av kloden mottok internasjonale priser. Hovedverket Same-Jakki (1957) skildret livet blant samene på finmarksvidda. Over halvparten av kinofilmene som ble vist i Norge etter krigen, kom fra USA, deriblant publikumssuksesser som tatt av vinden (1939), Singnin’ in the rain (1952) og nyutsendte Chaplin-Klassikere. Ungdom og ungdomskulturen ble for alvor synlig på film i 1950-årene, særlig gjennom skuespilleren James Dean i filmen rotløs ungdom (1955). Filmmediet var også med på å spre rocken til et bredere publikum. Da filmen Rock Around the Clock hadde premiere i Oslo i 1956, ble det bråk og arrestasjoner.
1930-tallet skulle by på både nye filmtemaer samt lydfilmens inntog. Den første helnorske lydfilmen regnes å være Den store barnedåpen fra 1931 av Tancred Ibsen. Den ble spilt inn i Norge, med norske skuespillere og basert på Oscar Braaten skuespill. Det er Tancred Ibsens debutspillefilm. Det var også laget tidligere forsøk på lydfilmer i Norge, som Den første norske lydfilm høsten 1929 og den dansk-norske samproduksjonen Eskimo fra 1930. Likevel regnes Den store barnedåpen som den første ordentlige norske lydfilmen.
Media i etterkrigstiden on Dipity.
Sammendrag
Et mål i etterkrigstiden var å gjøre media tilgjengelig for alle. Det kom nye aviser og pressebilder ble stadig viktigere. De nye avisene var Friheten, Vårt Land og Verdens Gang. Selv om det var færre aviser i etterkrigstiden, steg opplaget.Radioen spilte en stor rolle for oppbygningen av Norge i etterkrigstiden. Spekteret av radiosendingen ble stadig utvidet og var en viktig kulturformidler. Flere sendenett ble bygd og på slutten av 50-tallet kom reiseradioen.